Over 20 års erfaring som fundraiser har lært meg at der er noen spørsmål som må besvares, om jeg skal klare å bevege giveren til – nettopp – å gi.
Det første, og helt overordnede, er at jeg må fortelle en historie. Et menneskemøte. Teksten trenger en case, noe leseren kan identifisere seg meg. Fakta, tall og data er gode hjelpere, men i sentrum må der være et menneske. For, mennesker gir til mennesker.
(Men frykt ikke, mennesker gir også til pandaer, om det er saken du arbeider for. Men de trenger å bli kjent med en panda.)
Hva er så spørsmålene som må besvares? Jo, etter min erfaring er det:
1. Issue: Hva er egentlig problemet her? Hva er det som skaper vansker, hva er det som skal løses? Her trenger leseren både å forstå problemet intellektuelt, men også emosjonelt.
2. Action: Okay, så der er et problem, men hva har det med din organisasjon å gjøre? Hva gjør dere (eller samarbeidspartnerne deres) for å hjelpe?
3. Impact: Hva skjer så dersom vi lykkes? Blir det noen endring? Har det noe betydning? Hvilken endring skjer det i menneskers liv om problemet løses?
4. Urgency: Haster det? Hvorfor haster det? Er der en frist, en deadline, en anledning pengene trengs til? Urgency er det som driver oss til å handle. Til å gi. Urgency er det som flytter giveren fra «så bra at noen er opptatt av dette» til «jeg må gi nå».
Så hvordan kan dette se ut i praksis da?
Vel, la meg bruke en utdatert karikatur (både bistandsfaglig, historisk, utviklingsstrategisk, ja nesten på alle vis: utdatert). Men eksemplet illustrerer hvordan denne strukturen kan brukes. Så hold deg for nesen (og gjenfortell aldri denne historien) og les:
Issue: De sulter i Afrika
Action: Vi vil sende mat
Impact: De blir mette, friske og glade
Urgency: Lastebilen går neste uke, og vi mangler 30.000 kroner til diesel. Vil du gi en gave?
Et banalt, og som sagt på alle vis utdatert, eksempel. Men det viser hvordan du kan bruke denne metodikken. Husk bare at giveren skal få møte et menneske. Eller en panda.
