For det er ikke vanskelig å finne noe som ser bra ut, og for så vidt også er det. Reklameindustrien blir flinkere og flinkere til å målrette og personifisere. Det skal bare et opphold til på et Choice Hotel, så får jeg en «personlig» video fra Petter Stordalen i innboksen min. Men er det ekte? Og betyr det noe om det ikke er det?
Først av alt: Jeg heier på å prøve å være så relevant og nær giveren som mulig. Jeg fletter også inn «Kjære FORNAVN» der det passer. Dette er ikke et innspill mot personifisering av kommunikasjon.
Men det er et innspill på noe jeg mener er viktigere, nemlig om vi som frivillighet er EKTE i all vår ferd.
Denne historien startet den gang, for lenge siden, når vi hadde en råvareøkonomi i dette landet. Primærnæringene rådet, og var du ikke fisker så var du nok bonde eller skogbruker. Spørsmålet var ikke hvilken type kaffe du ville ha, men om kaffe fantes. Og fantes den, var det bønner som du selv skulle male opp.
Så kom den industrielle revolusjon hvor varene ble standardisert. Om Evergood var det første produktet som dukket opp vet jeg ikke, men etter hvert kom de på banen. Og Friele og Kjeldsberg og de alle. Plutselig hadde vi tilgang på relativt standardiserte produkter, og prisen var en viktig faktor på hva vi valgte.
Men det stoppet ikke der, for så kom tjenesteøknomien. Da havnet produktet mer i bakgrunnen, og det var tilpassingen som fulgte med som ble nøkkelen. Vi lærte oss at vi kunne få tilpasset tjenesten til eget forgodtbefinnendene, og lærte oss fraser som dobbel-latte-tre-shot-på-lettmelk. Og vi var villige til å betale 30-40-50,- kroner for – grunnleggende sett – det samme som en tokroners kopp Friele frokostkaffe.
Men det stoppet ikke der, for nå i nyere tid har opplevelsesøkonomien kommet skyllende over oss. Det skal være en opplevelse, det skal være personlig, og det skal være ekte. Jeg husker selv – det må være godt over 20 år siden nå – når jeg kom inn på Starbucks på toppen av Leicester Square. Det handlet ikke bare om kvalitet og tilpasning, men om artisteri. Fra måten de tok meg i mot, navnet på størrelsene – «grande», må vite, den dype lilla ørelappstolen jeg kunne sitte i. Ja det var hele opplevelsen. Og jeg elsket det.
Så vi har gått en lang vei i det industrialiserte Norge, og vesten for så vidt. Store fremskritt, og godt er det.
Men har du lagt merke til noe?
Folk har begynt å male kaffebønnene sine selv igjen.
Folk reagerer voldsomt om en politiker bryter tilliten, er uærlig.
Folk som sikkert lett kan bruke store summer på fasjonable ferier løper heller maraton på Nordpolen.
Hvorfor gjør de det?
Vi. Lengter. Tilbake.
Tilbake til det ekte, det vi kan stole på, ja ganske enkelt: Det som er ekte.
Og jeg – sikkert i likhet med deg – som bruker en stor del av livet mitt på å samle inn penger for gode saker og organisasjoner. Jeg spør meg: Er det EKTE, det jeg holder på med?
For hvordan finner man sin ekte-het?
Jeg tror det handler om troverdighet og identitet.
Tenkt på figurer som Bernie Sanders, Per Fugelli eller Knut Borge. Tre herremenn som var og er originaler i seg selv. Som både er trauste, langsomme, originale og eksentriske.
Og som har (og hadde) enorm påvirkning, tillit og oppslutning.
Om din organisasjon kjennes ganske traust og grå, så er det ikke sikkert at det er ny logo og nettside dere trenger. Kanskje trenger dere å lene dere inn mot den dere faktisk ER, og formidle det dere er unike på.
Kanskje kjennes det ullent å skulle jobbe med dette, eller kanskje ble dette krystallklart for deg. Uansett tror jeg dette er viktige refleksjoner og samtaler organisasjonene i vår bransje bør ta.
For giverne våre lengter etter det som er ekte.
Og det gjør kanskje du også.