Fundraising handler om kjærlighet. I alle fall fundraising som varer. For, litt forenklet fortalt, så elsker giveren din organisasjon. Men elsker du henne tilbake?
Det er mye teknikk i fundraising. Vi måler og tester, putter penner i girokonvolutten, og måler klikkrater på onlinekampanjen. Og det er vel og bra. Helt nødvendig, faktisk. Men mer enn ett er nødvendig. Det er nemlig (etter mitt syn) ikke nok med teknikk. Det trengs også kjærlighet. Og du har kjærlighet å gi.
En giverreise er nettopp som en kjærlighetshistorie. Jeg vet ikke om du har fridd til en fremmed på åpen gate noen gang? Det lykkes sjelden. Det trengs en forhistorie. De av oss som begynner å bli riktig voksne nå, husker godt hvordan det skulle gjøres:
Først tittet man blygt på hverandre, så var det kanskje et hei, en date, flere dater, kjæresterier, forlovelse og ekteskap. Nå til dags gjøres det på mange ulike måter og i mange ulike formater. Og godt er kanskje det. Men prinsippet er det samme: Kjærligheten er en prosess, og begge parter må ønske å ta neste steg.
Slik er det også med fundraising. Jeg skulle ønske vi sluttet å mase, å tigge, å presse. For det holder ikke over tid. Jo mer vi presser for å få en giver, jo lettere smetter han unna når han bare kan.
Men de lange relasjonene som bygges opp over tid, som har gjensidig tillit og respekt, ja de varer. For plutselig har man ikke to parter, men én. Giveren har blitt en del av laget.
Så hvordan gjør man det i praksis? Vel, det har jeg fått være med å lage en modell for. Nøkkelen er å være god på hvert enkelt trinn, men også på sammenhengen mellom trinnene. For giveren (givergruppene) forteller deg når de er klar til neste seg. Det kan se ulikt ut fra organisasjon til organisasjon. Men om du ser på dataene dine, ja, så har du kanskje noen som allerede hvisker (eller rooooper) til deg: Jeg er klar for neste steg.
Kanskje kan denne modellen være til hjelp for deg når du skal klassifisere giverne dine og lage deg en ny innsamlingsstrategi? Husk bare å elske dem!